Intelligente teknologier som kunstig intelligens (KI) og intelligent automatisering (IA) er på alles lepper for tiden. Det er gode grunner til det. Vi ser de revolusjonerende virkningene av teknologien i omtrent alle bransjer:
- I helsevesenet, hvor det brukes til å spore pandemier og utvikle vaksiner eller analysere bilder (feks mamografi)
- I bank og finans, hvor den oppdager hvitvasking og muliggjør mer nøyaktige vurderinger av utlånsrisiko eller foreslå investeringsalternativer
- I sikkerhet, hvor det forhindrer cyberangrep og datainnbrudd eller identifisere mennesker
- Innen bioteknologi, hvor det forsterker fremskritt som er gjort innen felt som genmodifisering, og kan bidra til å utrydde sykdommer og sette en stopper for matmangel.
- I detaljhandelen, hvor den anbefaler eller predikerer hva kundene kommer til å kjøpe, og setter produktene foran kundene når de er klare til å kjøpe.
Forventningene er høye!
Forventningene er høye – og med rette. KI er det man kaller en «general purpose teknologi». Det betyr at den er like grunnleggende for innovasjon og samfunnsutviklingen som forbrenningsmotoren, strøm, datamaskiner, og smarttelefoner. Men kan det være med intelligente teknologier som økonomen og Nobelvinner, Robert Solow, sa om datamaskiner i 1987: «Du kan se datamaskinens tidsalder overalt, bortsett fra i produktivitets-statistikken!».
«Solow paradokset» har blitt kritisert av mange økonomer, blant annet Stanford-professor Erik Brynjolfsson. Han mener at man i større grad må ta hensyn til tiden og kostnader forbundet med at virksomhetene innoverer sine gamle forretningsmodeller til å ta ut effektene av å være digitale og drevet av data og KI. Ting tar tid.
Jeg mener at intelligente teknologier (i motsetning til 1987-datamaskiner som primært skulle gjøre input – produksjons og administrative rutiner mer effektive) er en teknologi hvor effekten av den primært ligger i output-delen av produktivitets-begrepet. Det vil si at det er konsumentene som har større nytte av hva virksomhetene produserer når de anvender denne teknologien. La meg utdype.
Grunnelementene i KI og IA er store datamengder og tre teknologier: avansert modellering, stemmegjenkjenning, og objekt-gjenkjenning. Dette har blant annet gitt oss chatbots og autonom kjøring. En side-effekt av autonom kjøring er at skadeomfanget og belastning på helsesektoren vil avta. Forsikringsselskaper, advokater, og sykehus vil merke det. Eldre mennesker, som ikke kunne kjøre, blir nå mer mobile og biler kan redefineres til en-tjeneste fremfor å eie. Men det stopper ikke der.
Den perfekte stormen
Dersom vi kobler KI sammen med sensorer, Internett og Things (IoT) og 5G, får man det mange kaller «den perfekte stormen» – en storm som gir uante muligheter for innovasjon ved at analoge produkter blir digitale og “smarte”. Tenk på smarthus med innebygget lærefunksjoner for husholdningenes hverdagsrutiner. Tenk på stemmestyrt netthandel med levering av autonome roboter. Alt til stor verdi for kundene.
Til slutt har vi at i en moderne digital tjenesteøkonomi handler det også om kunde- og innbygger produktivitet siden de er viktige innsatsfaktorer i tjeneste-produksjonen. Her kan KI og IA gjøre at kundenes produktivitet øker fordi de får gjort mer med mindre innsats. Tenk på Alexa eller Siri-søk kontra et besøk på biblioteket.
Jeg bekymrer meg ikke for Solow paradokset. Det som bekymrer meg er Roy Amaras lov som sier at “Mennesker har en tendens til å overvurdere virkningen av en ny teknologi på kort sikt, mens vi undervurderer effekten av den på lang sikt”.
Slik sett er intelligente teknologier “hypet” med forventninger den ikke kan levere på i dag. Når teknologien har modnet og kan levere, evner vi ikke å ta ut potensialet. Vår sti-avhengigheti innovasjons-tenkingen har låst oss fast i fortiden.
To prediksjoner
Det får meg til å komme med to prediksjoner:
#1: Intelligente teknologier koblet med IoT og 5G vil ikke erstatte virksomheter, men virksomheter som benytter seg av dem, vil erstatte de som ikke gjør det.
#2: Virksomheter som ikke benytter intelligente teknologier, vil dukke raskere opp i konkurs-statistikken enn i produktivitets-statistikken.
Det bekymrer meg!
Tor W. Andreassen er professor i innovasjon ved Norges Handelshøyskole og tilknyttet DIG-senteret og The Digital Transformation Hub@NHH.