– Vi på Juvasshytta ser på det som veldig viktig at vi fortsetter denne ordningen og har betjent hytte i årene fremover. Det gjør det lille ekstra for gjesten, og er en trygghet med tanke på alle som går til toppen i løpet av en sesong, forteller kontaktperson Silje fra Juvasshytta.

Hytten toppen av Galdhøpiggen, Volehytta, var allerede i gang i 1888.

Norges høyeste arbeidsplass

Det er sommeren 2022. Solen skinner, himmelen er blå og to eventyrlystne mennesker har tatt turen til Lom.

Der skal vi gå Norges, og Skandinavias, høyeste fjell: Galdhøpiggen.

Bakkene er bratte, svetten renner og timene flyr avgårde. Etter en lang og strabasiøs tur oppover nærmer vi oss endelig toppen.

Men hva er det vi skimter helt på toppen? En hytte?

Kan det finnes noe så høyt oppe?

Trøtt og sliten finner vi ut at det faktisk er en hytte, og bestemmer oss for å ta matpausen der inne. Inne blir vi møtt av en varm ovn, trevegger, bord og stoler og en liten kiosk.

Plutselig snur vi oss, og en veldig hyggelig jente smiler mot oss og sier «hei».

Vi skvatt til! Det hadde vi aldri forventet.

Jenten kan fortelle at hun bor og jobber der fem dager helt alene på toppen, før hun bytter med en annen person, og kan være nede på fridagene sine. At vi på toppen av Norges skulle vi bli møtt av et menneske som kunne betjene oss, selge en sjokoladebit og gi oss så mye glede når vi var slitne, hadde vi aldri trodd.

Hun kunne også fortelle oss at de har jevnlig kontakt med hyttene lenger nede, slik at de har noen som passer på.

Det er vel ikke så mange som kan skryte av å bokstavelig talt ha Norges høyeste arbeidsplass?

Storm på storm på storm

Volehytta ble bygget av Knud. Han forsto tidlig at man måtte bygge ly for vær og vind på Galdhøpiggen, 2469 meter over havet. Dette viste seg å være en god idé.

Byggematerialet ble bært opp nederst, fra Juvasshytta, og hytten på toppen av fjellet sto helt ferdig i 1888. I første sesong var det 172 besøkende.

– I «Stor-Knuds» glansdager, i perioden mellom 1880-1920 årene, var champagnen på toppen samtaleemnet bland vandrerne i Jotunheimen. På toppen av Norge skålte de for Norge, kongefamilien og fjellet, forteller Silje.

Dessverre tok storm og uvær den lille hytten på toppen, og hytten måtte bygges opp igjen. Dette var «Vesle-Knut» som sto for, og den var ferdig i 1926.

Han hadde i alt svimlende 300 turer opp og ned på fjellet — helt til hytten var ferdigbygd.

En vinterstorm tok i midlertidig hytten i 1968, og arbeidet måtte gjøres på nytt.

– Dagens hytte ble satt opp av Ragnhild og Tora Vole, døtrene til Vesle-Knut. Denne sto ferdig i 1975, forteller Silje fra Juvasshytta.

– Ved hjelp av frakt av materialer med helikopter, og inventar og takbelegg som ble bært opp, lyktes de med å få hytten ferdig. 72 kvadratmeter, og boltet fast i fjellet.

Den tyngste frakten som ble båret fysisk opp var på hele 84 kilo. 

Trimtur på Galdhøpiggen

Men hvorfor skal man egentlig fortsatt ha en hytte på Galdhøpiggen?

– Her kan du komme inn og varme deg. Vi selger blant annet varm og kald drikke, wienerpølse i lompe, sjokolade, vann, mineralvann, T-skjorter, kopper og andre suvenirer, forteller Silje.

Det er mulighet for å betale med kontanter, bankkort eller Vipps.

– Per i dag, siden 2019, er hytten på toppen bebodd i høysesongen mellom juni og august. Det er Juvasshytta som eier og driver hytten. Før og etter denne perioden er det guidene på Juvasshytta som holder hytten åpen på den tiden de er der med gjestene, sier Silje.

– Bare sist sommer hjalp jentene på toppen gjester i nødssituasjon.

Alle varer som er av volum blir flydd opp med helikopter fire ganger per sesong.

Toalett må du i midlertidig se langt etter, så det kan være greit å vite på forhånd. Alle gjestene må også selvsagt bære avfallet ned selv, som seg hør og bør.

– På den måten kan vi unngå å måtte bruke helikopter for å frakte ned avfall på slutten av sesongen. Etter stengetid har også de ansatte på hytten alltid rydderunder ute. Det å rydde etter seg overalt i naturen er en viktig vane, forklarer Silje.

Da vi to eventyrlystne forlovede hadde fått varmen i oss, skiftet klær og spist snacks fra den lille kiosken, var det på tide å ta fatt veien ned igjen fra Norges høyeste fjell.

Vi takket for oss, sa ha det til den hyggelige jenten i hytten og startet turen nedover.

Overraskende nok så møtte vi igjen den hyggelig jenten et par timer lenger nede fra fjellet. Hun skulle bare ha seg en liten trimtur sa hun. Hun hoppet nedover, mens vi humpet oss nedover — sliten og trøtt i beina.

Da vi nesten var nede, møtte vi henne på vei opp igjen. Da skulle hun opp igjen til toppen for å fortsette arbeidet neste dag.

Det kan man vel kalle topp service?